: som dagene går.. <-- -->

  28-01-2007

Er det bare vintermørket...

      Tastet ned klokken 23:31:18 og lagret under: 

Mitt besøk i Digitalarkivet for noen dager siden har ikke helt sluppet taket... Tankene har surret rundt mine forfedre og -mødre, på likhet og hva som skiller oss...

Deres hverdag var selvsagt utrolig forskjellig fra min - på alle måter, noe annet ville være rart når det ligger 100 år i mellom oss. Men etter som dagene har gått har jeg begynt å lure på om ikke forskjellen stort sett ligger på det ytre plan, på klær, mat, hus, jobb, fritid, helse...

Det viktigste området - da som nå - er å bli født, vokse opp slik at vi kan stifte familie, føre våre gener videre... så der er vi med andre ord helt like.

Og når det er gjort? Da gjenstår bare en mer eller mindre verdig reise mot livets slutt.

Klart det var mer strevsomt å gjennomføre dette for 100 år siden enn i dag, men mennesker hadde nå tross alt klart det i noen tusen år allerede - og det har vel på en måte stort sett gått greit. Lettere i våre dager selvsagt, legevitenskapen har tatt noen skritt fremover og de fleste av oss kan få - og får - hjelp og støtte hele veien fra fødsel til grav... En fordel våre forfedre hadde var at de stort sett hadde meningsfylte oppgaver hele veien - det var rett og slett en nødvendighet for å holde seg i live... - og selv om veien ikke var så bred og asfaltert som i dag kom de seg jo i mål da også...

Vår ferd gjennom livet kan derimot virke ganske så tilfeldig og meningsløs innimellom.

Født inn i en kø; for å komme inn i barnehagen slik at foreldrene kan skaffe nok inntekter til å betale for barnehagen. Skaffe hus, bil, mat, ferieturer og alt det andre vi bare "må" ha ...
Så skole... og dermed plassert 12 - 20 år frem i tid. Deretter (forhåpentligvis) en (forhåpentligvis) meningsfull jobb, eller et kurs eller 10 til jobben er sikret... eller for å utvikle og realisere oss... Stifter familie og går inn i sirkelen igjen... Får barn, som vokser opp og flytter ut, tilbake er en jobb som krever mer og mer... til vi til ikke har mer å gi og begynner å "flyte med"...

Så er det bare å vente på at solen skal gå ned.

Egentlig skulle vi ha blitt født med en bryter: "Slå av når minstemann har flyttet ut!" Vår hovedoppgave i livet er jo ferdig da, og etter noen år hvor vi kan gi våre krefter og skatteinntekter til samfunnet - som takk for oppholdet, er vi bare i veien, er fremtidige helse- og sosialutgifter og dårlig samvittighet for den oppvoksende slekt... Og hvis den oppvoksende slekt ikke bryr seg – så klarer vi sikkert å gi noen andre dårlig samvittighet – for ett eller annet, slik at våre live på den måten kan få en slags mening og innhold...

Hvis du har fulgt med helt ned hit - er jeg litt overrasket – men du sitter sikkert og er veldig uenig med det jeg har skrevet... og det har du selvsagt full rett til... som jeg har rett til å ha mine tanker og funderinger...

Men altså, selv om det hele kan virke ganske meningsløst innimellom - så er "livet er en gave vi bare får en gang" – så det er kanskje like greit å gjøre det beste ut av det mens det fremdeles er mulig?

Dessuten: Det står ikke "AV" på min bryter, bare "PÅ"...

  Kommentarer:  
 Ingen kommentarer så langt!

  Nå kan du endelig bli førstemann!-)  
Jeg er en spammer, slett alt sammen! (Hvis du ikke ER en spammer, ta vekk krysset!-)
 *Navn (or nick)  *Email  URL
*Kommentar:

  [ IP-adressen din blir lagret sammen med kommentaren.. ]
  © 2004 - 2017 :www.hovlandsdal.com | Powered by MoB 
| Valid XHTML 1.0 Strict!